Dioptersikte M/23 |
Diopterdeksel for dioptersikte M/23 |
Ammunisjon 6,5x55 |
Allerede før approbasjonen av Krag-Jørgensen M/1923 tok skytterne opp at det måtte være mulig å foreta forbedringer på de våpnene som allerede var i bruk. Det var fortsatt et krav om at alle geværer som skulle benyttes skulle være approbert av godkjent myndighet. Geværene måtte være armemodeller. Modifikasjonene skulle være mulig å gjennomføre på M/1894. Dette gjaldt i hovedsak økning av tykkelsen på pipen, montering av dioptersikte, samt endring av stokkens utforming i.ht. M/1923. På dette tidspunktet var det ikke noe ønske om ny skarpskyttermodell fra militært hold. Det ble ikke derfor ikke avholdt militære prøver, og endringene ble papirmessig behandlet og godkjent.
Approbasjonen ble fremtvunget av nært forestående mesterskapsskytinger i Finland. Den formelle approbasjonen ble gitt 22. april 1925 som «Skarpskyttergevær, forsøksmodell 1925» på bakgrunn av et forslag til beskrivelse av geværet fra Infanteriets Skyteskole. Løpslengden og kolbens fremste del ble beskrevet som for M/1894, mens øvrige detaljer skulle være som for M/1923. Det kunne benyttes åpne sikter, dioptersikter eller en kombinasjon av begge. Pipen kunne være 15 mm eller 17 mm.
Kongsberg Våpenfabrikk hadde i slutten av 1925 produsert et modellgevær som ble framsendt Generalfelttøymesteren for formell approbasjon. KV oppga på dette tidspunktet at geværet var 0,3 cm kortere enn M/1894, og at vekten var 100 gram høyere. Etter denne approbasjonen kunne skytterne endre sine geværer og fortsatt tilfredsstille skytterorganisasjonens krav om å benytte en approbert armemodell.
Kongsberg Våpenfabrikk hadde i løpet av 1925 stort sett ferdigstilt produksjonen av M/1923 for Hæren og sivile og var klar for å produsere våpen med de nye forandringene. Dette var enkelt å iverksette da dette kunne gjennomføres med produksjonsutstyret som var benyttet for M/1894 og M/1923. Skyttere ble gitt adgang til å sende sine geværer til KV for omgjøring til den nye modellen.
Det ble benyttet ordinære låskasser M/1894 der man innførte nye deler som approbert for M/1923. Dette omfattet blant annet riflet og bøyet avtrekker med støttefjær og stilleskrue, samt en avtrekkerbøyle som var noe endret i bakenden. Låskassene for M/1925 ble gitt en ekstra grundig polering og gangstilling slik som for M/1923. På dette tidspunktet ble andre låskasser for privat bruk avsendt med sandblåste mekanismedeler.
Løpene og løpsbåndene for M/1925 ble spesiallaget for denne modellen på grunn av 17 mm pipediameter. Det måtte derfor også lages nye klakkhylser. Bajonettklakken fikk en buet underside for å kunne trekke utstøterstokken ut av skjeftet. Skjeftene var i valnøtt med samme form som M/1923. Like før krigen ble det også benyttet skjefter av bøketre. Fra låskassen og fram var skjeftene utformet tilnærmet likt med M/1894. Skjeftets fremre del ble gjerne penere avrundet enn for M/1894. Kolbekappen var buet og riflet som for M/1923. Det ble påført nettskjæring på pistolgrepets sider som for M/1923. Geværene ble under produksjon forberedt for levering med åpne sikter, men ble også etter ønske levert med M/1923 diopter. Enkelte geværer ble levert med andre typer diopterikter fra fabrikken som Schous modell, Olsen-Masengs modell eller Lyman. Fra ca. 1933 ble geværer levert med dioptersikte M/1930. Fra dette tidspunkt ser det ut som alle M/1925 låskasser ble forhåndsboret for montering av KVs dioptersikter.
Fra 1938 ble det innført en ny type overflatebehandling. Dette var en brunering som så ut som en slags svart lakk som var malt over låskassen. Denne behandlingen ble opprettholdt fram til krigen. Enkelte deler ble nå merket med merkepenn istedenfor å bli slått inn som tidligere.
Gevær med serienummer 1901 til 2150 var stemplet 1940 på låskassen, men var ikke ferdigstilt som komplette våpen. Disse ble ferdigstilt under tysk kontroll og var klare i 1944. Disse fikk en annen avpussing enn de tidligere geværene og var merket med WaA84 på låskassens venstre side, samt NC. NC står for «Norwegische Serie C». Rundt 150 av disse ble avsendt før krigen var over. Et betydelig antall dukket opp i Trøndelag da tyske lagre ble gjennomgått etter Krigen. Skytterstyret i Trøndelag sørget for å få disse tildelt til eget skyttersamlag.
Etter krigen ble det satt sammen enkelte erstatningsvåpen 1946/1947 for deler som var til overs fra produksjonen. Senere ble det også produsert M/1925 geværer basert på låskasser fra M/1912. Denne hadde stillskrue for avtrekkeren. De samme mekanismedelene som var spesielle for førkrigsutgaven av M/1925 ble benyttet. Enkelte av delene ble nummerert. Dette var i hovedsak låskasse, hevarm, skjefte, pipe og diopter. Resten av delene var uten nummer. Skjeftene var av bøk og dimensjonert for M/1912 låskassse. Alle var boret for påsetting av Kongsbergs forbedrede M/30 diopter. Geværene ble nummerert 2141-2274 og hadde årstall 1950. De hadde KVs kronede K, men manglet M/25. Kasse og hevarm ble merket med løve. Geværene var kontrollert av Hardy Ahlgren. Geværene var forholdsvis dyre, og det mer moderne M/1930 ble oppfattet som bedre. Disse etterkrigs M/1925 geværene ble derfor ingen suksess.
I 1949/50 ble det også satt sammen et antall gamle låskasser med nye deler for skytterorganisasjonen. Disse fikk utstyr og utseende som M/25 og M/30. Det ble benyttet låskasser fra Hærens serie M/1894. Den opprinnelige nummereringen og merkingen ble beholdt. Totalt ble ca. 1200 M/25 og ca. 600 M/30 laget over to år. Disse fikk mørkebrune skjefter av bøk som ble nummerert til låskassens opprinnelige nummer. Forbedret dioptersikte M/30 ble montert og merket med våpenets tre siste siffer av serienummeret. Låskassene ble brunert med neddryppsbrunering. Rørstykke, hane og sikring fikk samme behandling. Bakgrunnen for dette var at en del av låskassene hadde begynt å ruste før omgjøringen ble iverksatt. De ble derfor pusset ned før ny brunering. Sluttstykket ble blankpolert, og hevarmen ble vanligvis nummerert på nytt med våpennummer. Pipene hadde munningsdiameter på 17 mm og var uten bajonettklakk. Geværene hadde ikke åpent sikte, og var utstyrt med forbedret M/30 diopter.
Et stort antall M/1894 ble omgjort til M/1925 privat. Dette inkluderte å montere diopter, bytte avtrekker og montere og tilpasse for 17 mm pipe. Skjeftet ble endret ved å sette en kloss som pistolgrep som ble nettskjært. Kolbekappen ble byttet ut med en som var buet med rifler. Kolbekappen hadde ikke lokk. Tilsvarende omgjøringen kunne utføres ved KV. For disse ble merking og nummerering til vedkommende våpen foretatt. Det var hovedsakelig på 30-tallet M/1894 ble omgjort ti M/1925. Senere var det endringer til M/1930 som var mest aktuelt.
KV begynte en ny nummerserie på 1 i 1925 for denne modellen. Serien ble opprettholdt fram til produksjonen ble avsluttet i 1950. Låskassene ble ofte ferdigstilt og merket med årstall året før våpnene faktisk ble ferdigstilt fra fabrikken. Geværene ble merket med M/25 over serienummeret på låskassens venstre side. Låskasse og hevarm ble merket med løve for å vise at de var produsert for salg til sivile. Kontrolloffiseren påførte merke i forbindelse med sluttbesiktingen. Normalt vil man for de første våpnene finne kontrollmerker for Halvdan Alstad og Knut Kvaal. Fra 1936 er det normalt Nils Ramm sitt kontrollmerke. Dioptrene som ble påsatt ble normalt tilpasset og nummerert til det enkelte våpen. Dioptrene har vanligvis kontrollmerker for sluttbesikting slik som geværene. Alle deler i låskassen ble nummererte med alle siffer på alle delene. Øvrige deler på geværet var nummerert som for tidligere modeller. En justering av merkeforskriften i 1938 medførte at alle deler ikke lengre skulle merkes med serienummer, mens andre deler som rørstykke og deksel ble merket med merkepenn. Skjeftene ble nummerert til geværene på vanlig måte, og fikk Kongsberg Våpenfabrikks kronede K samt kontrollmerke.