Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980.

Sabelbajonett M/1860

Skrutrekker M/1869

Munningshette

Ammunisjon 12x42R og 12x44R

På 1860-tallet ble det etter hvert klart at våpenteknologien beveget seg i retning av enhetspatroner med metallhylse. Kammerladningsgeværene var begynt å bli gammeldags. For å vurdere en eventuell ny låsemekanisme med en ny moderne patron, ble det etter kongelig resolusjon 5. oktober 1866 nedsatt en norsk/svensk geværkommisjon. De norske representantene var oberstløytnant Jens Landmark og kapteinene O. H. J. Grüner og P. Sommerschield. De svenske representantene var oberst Feilitzen, oberstløytnant Abelin samt major Fries. Kommisjonen vurderte en rekke geværer og kalibrer i sitt arbeid.

12. april 1867 ga kommisjonen sin endelige uttalelse hvor kommisjonen anbefalte at Remingtongeværet burde approberes som nytt infanterigevær. De foreslo samtidig en rekke detaljer om hvordan et slikt gevær burde være. Kommisjonen var uenig om hvilket sikte som skulle approberes. Valget stod mellom et såkalt Schweitzer sikte og vinkellamellsikte.

Geværkommisjonen anbefalte at pipen burde være som det svenske M/1860 munnladningsgeværet med en riflestigning på 1:31 tommer. Lengden ville av våpenet bli en mellomting mellom det 4’’’ korte og lange kammerladningsgeværet. Kornet burde være av stål for å kunne tåle støt, og burde være anløpt slik at det ble mørkt. Skjeftet burde være i valnøtt, men mørkbeisete skjefter i bjørk kunne også benyttes. Pipe og bajonett skulle være brunert, mens alle beslag burde være i jern og blåanløpt. Alle skarpe kanter på geværet skulle avrundes. En blåanløpt pussestokk av stål ble anbefalt. Sabelbajonetten M/1860 som på dette tidspunkt var i bruk for kammerladerne i Norge ble ansett for tilfredsstillende. Denne skulle festes slik at klingen kom på høyre side av pipen.

22. november 1867 approberte H M Kongen et Remingtongevær med sabelbajonett som modellgevær for det norske infanteri. Det ble presisert at approbasjonen gjaldt våpenet og ikke siktemidlene. Modellgeværet hadde vinkellamellsikte, og skulle brukes fram til forsøk hadde resultert i et bedre sikte.

Arbeidsmodellen ble raskt erstattet av nye modeller, der de forandringer som ble approbert ble innført. Modellgevær nr 22 fra 1870 viste følgende endringer: hane/sluttstykke av stål, stengeplate istedenfor skruer, påloddet baksikte, endret form på den bakre rembøylen og endret form på pussestokken. Dette geværet ble approbert som ny modell av Armekommandoen 24. mars 1871. Allerede 12. juni 1873 kom neste approbasjon. Denne gangen hadde man avrundet kantene etter anbefalingen fra geværkommisjonen.

Geværet ble i begynnelsen omtalt som 4’’’ Remingtongevær. Dette ble endret til 12mm Remingtongevær 23. juli 1879 i forbindelse med overgang til metriske mål. Dagens betegnelse M/1867 Remingtongevær ble bare brukt i begrenset grad.

I 1868 presenterte premiærløytnant Krag to forslag til sikter for Remingtongeværet. Det ene av disse var en kombinasjon av Enfieldsikte og det såkalte Schweitzersikte. Etter hvert ble det også klart at det kostet om lag halvparten å produsere enn Enfieldsiktet. 12. mars 1868 ble siktet approbert. En tabell for siktehøydene ble utarbeidet basert på tidligere skyteprøver. Krag fikk patent på dette siktet 30. juli 1869.

De første Remingtongeværene ble produsert med piper av jern. Jernet var ikke helt rent, noe som medførte gruber i pipene. KV gjorde forsøk med stålpiper. Disse var dyrere i produksjon, men gav bedre presisjon og var stivere. Dette medførte at man fra 1871 fremstilte alle pipene i stål.

I de første årene etter approbasjon ble det prioritert å gjøre om de eldre 4’’’ kammerladningsgeværene om til Lunds system. Omgjøringene ble gjennomført av KV og ved Hovedarsenalets verksted i Kristiania. Parallelt med omgjøringene startet KV med forberedelser for masseproduksjon av Remingtongeværet. Ut på sommeren 1867 begynte fabrikken å smi piper. Utpå høsten samme år ble øvrige deler satt i produksjon. Det viste seg snart at maskinparken måtte oppdateres. Det ble derfor investert i maskiner nødvendig for å ha en årlig produksjon på ca 5000 våpen. Fra 1870 ble der fremstilt et større antall remingtongeværer pr år.

I løpet av 1883 ble fabrikasjonen av Remingtongeværer avsluttet. Produksjonen av de fleste delene var avsluttet i 1882. Hæren hadde nå fått et tilfredsstillende antall Remingtongeværer, og fabrikken påbegynte arbeidet med å stille om produksjonen til Jarmann geværet.

En egen instruks for prøve, besiktigelse og mottak av Remingtongeværet ble utarbeidet av KVs direktør, oberstløytnant Landmark og kontrolloffiser Magnus Engelschiøn. I denne ble det beskrevet at trykkskyting skulle skje ved at man brukte "Sprængskud med 2,5 kvintin Krut og passende Spidskugle af 2 lods vegt". Kontrolloffiseren skulle merke pipen med sitt stempel rett foran gjengene på kassen. Kaliberet skulle tolkes til 3,88’’’. Boringen for kammeret skulle kontrolleres for korrekte mål. Skjeftet skulle være av bjørk med en jevn beis. Når samtlige deler var skilleradbesiktiget skulle geværet settes sammen og innskytes med militærammunisjon. Geværet måtte sette 7 av 10 skudd innenfor en kvadratfot (0,3 x 0,3 m) med en skyteavstand på 200 alen (ca 120 m). Geværene ble delt inn i 3 grupper etter hvor godt de tilfredsstilte kravene. Se beskrivelse av merking under. Middelvekten av geværet med sabelbajonett, men uten rem og balg, skulle være 10 pund og 10 lodd. Toleransen var +/- 7 lodd. Remmen, balgen og munningsproppen skulle til sammen veie ca 17 lodd.

Riflene ble etter hvert utrangert for bruk i Hæren og ble solgt til sivile for bruk på jakt eller skytebane. De opprinnelige våpnene var laget for 12x44R patroner med randtenning. Disse patronene var ikke så lett å lade om igjen. Mange ble derfor bygget om til sentertenningspatron i samme kaliber. Etter hvert som riflene ble veldig slitte, ble også noen bygget om til hagler ved at man boret opp rifleløpet eller erstattet dette med et nytt hagleløp. Disse må ikke forveksles med haglene som ble produsert på KV fra 1922 og utover.

De beste geværene ble stemplet med tre merker fra kontrolloffiseren på pipens høyre side rett foran kassen. De nest beste fikk to, og de som akkurat klarte kravet fikk ett stempel. Kongsbergs kronede K skulle stemples på pipen, låskassens venstre side, på forskjeftet, på kolben og på bajonettens klingebryst. Årstallet for produksjonen skulle stemples på pipen og låskassen. Geværets serienummer skulle stemples på pipen under årstallet, på kassen under mellomrommet mellom de to store boltene, på avtrekkerbøylen, kolbekappen, på kolbens venstre side rett bak låskassen, på forskjeftets venstre side rett foran låskassen, på båndenes venstre side, på siktearmen, på siktestolen samt på bajonetten. Låskassen ble stemplet med siffer ved siden av hullene for skruer og bolter. Skruene og boltene fikk tilsvarende nummer slik at man kunne holde orden på hvem som skulle i hvilke hull i kassen. På enkelte deler kan man finne filermerker som viser hvilken våpenarbeider som hadde fremstilt delen.

Når geværet ble akseptert av kontrolloffiseren skulle våpenet merkes på pipen like foran KVs merke, på bakskjeftets venstre side, på siktearmens hode, samt på sabelbajonetten over KV merket. Fra februar 1880 skulle den regjerende konges navnesiffer stemples ved siden av kontrollmerket.

Magnus Engelschiøn var kontrolloffiser frem til 1870. Deretter kom premierløytnant Krag fram til 1880, samt sporadisk etter dette. Max Lund ble kontrolloffiser 3. november 1880 og kontrollerte de siste Remingtongeværene. Også rustmester Anton Rasmussen kontrollerte en del våpen på 1870 og 1880 tallet.

Noen få Remingtongeværer kan også ha Hovedarsenalets kronede A i forbindelse med omgjøringer eller prøver.

• Norske Militærgeværer etter 1867, Karl Egil Hanevik, ISBN 82-993143-1-3, side: 7-22
• Skytevåpen benyttet av Forsvaret etter 1859, Forsvaret, ISBN 978-82-91218-63-2, side: 210
• Haandbog for den menige infanterist, Forsvaret, 1881

Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980. - Her ser vi kronet K og serienummer på forskjefte, kasse og kolbe. Legg også merke til nummerering av skruer/bolter og tilsvarende hull i kassen.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980. - Båndenes venstre side er merket med serienummer.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980. - Båndenes venstre side er merket med serienummer.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980. - Kontrollmerke, kronet K, produksjonsår og serienummer er slått inn på pipen.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980. - Hane og høne er dratt tilbake og geværet er klar for lading. Legg merke til at tennstempelet ikke sitter i midten av støtbunnen. Dette våpenet skyter randtente patroner.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980. - Patronen er lagt i kammeret. Hønen med støtbunnen skyves fremover og geværet er klar til skudd.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980. - Kolbekappen er merket med serienummer og kontrollmerke.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 47980.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 7491 og 47980. - Her vises en sammenligning av siktene på M/1867 produsert i 1871 og 1880. 1871 utgaven har lavere skur enn 1880. Dette må skyldes endret ballistikk. Det ser ikke ut til at skala på siden av siktet er endret, heller ikke trappene. Arme-kommisjonen approberte den 3. juli 1878 ny modell for siktemidler.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 7491 og 47980. - 1871 utgaven øverst har kortere splitting i forkant av oppslagsdelen enn 1880 utgaven nederst. Antagelig er dette en forbedring som skal gjøre at spennet beholdes bedre, siden oppslaget bare sitter på friksjon.


Foto: www.kvf.no - E. Grønskei - Serienummer: 35762. - Produsert i 1877. Eksempel på nummerering av hull i kassen og tilsvarende nummerering av bolter og skruer.


Foto: www.kvf.no - E. Grønskei - Serienummer: 35762. - Produsert i 1877. Eksempel på merking av sikte.


Foto: www.kvf.no - E. Grønskei - Serienummer: 35762. - Produsert i 1877. Eksempel på merking av kolbekappe.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 26001.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 26001.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 26001.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 26001.


Foto: www.kvf.no - S. Rudnå - Serienummer: 26001.