Døllebajonett M/1825 |
Infanteriet var i hovedsak utstyrt med danske glattløpede geværer fra 1790 årene. I 1822 fikk Konstruksjonskommisjonen i oppdrag å forberede en utskifting av disse. De tok utgangspunkt det danske M/1794 som infanteriet hadde i tusentall, samt det svenske M/1815 geværet. En systematisk sammenligning skulle gjennomføres og et nytt gevær skulle konstrueres. I 1824 ble det tatt fram et prøvegevær som 9. oktober 1825 ble approbert som nytt infanterigevær for den norske Arme. Bortsett fra kalibret og enkelte uvesentlige detaljer er M/1825 og det svenske M/1815 nokså like.
Våpnene ble kontrollert av en spesielt utnevnt geværprøvekommisjon bestående av artillerioffiserene Møller og Hejerdahl, samt rustmester Enger fra Hovedarsenalet. Hvert våpen ble kontrollert individuelt etter standardiserte prosedyrer og ble deretter prøveskutt. I kommisjonens arbeidsrapport ble vurderingene av geværenes enkeltdeler som svansskrue, pipe, lås, skjefte, beslag, ladestokk og bajonett nedtegnet. Alt i alt måtte låsen ofte korrigeres, og geværpipen var det også mange merknader til. Etter at de nødvendige reparasjonene var gjort ble geværene notert som antaget. De første leveransene fant sted i november og desember 1826 og i mars og april 1827. Disse leveransene inkluderte 826 geværer og er dokumentert samlet i en protokoll. Neste kjente protokoll dekker geværer levert i april, mai, juli og august 1829. Disse har serienummer fra 827-2334, og ble alle levert. Våpnene levert i 1829 ble trolig produsert etter modell 1825, og sto klare da kommisjonen innfant seg for kontroll.
M/1825 ble også kalt Kongsberggeværet siden dette var den første våpenmodellen som til en viss grad var konstruert på Kongsberg.
Pipen i kaliber 16 lødig er glattløpet og rund utvendig.
Siktemidlene er et skur nedfilt i klakken på svansen umiddelbart bak pipen, og et halvmåneformet messingkorn. Pipen er festet til skjeftet med kryss-skrue, tre messingbånd og fremste rembøyle sin skrue. Båndene holder også på plass ladestokken.
Avtrekkerbøyle, sideblikk og kappe er av messing. Skjeftet er i brunbeiset bjørk. Vinkelen på kolbekappen er 79 grader for M/1825. På de senere modellene M/1829 og M/1834 ble denne vinkelen endret til 72 grader.
Låsen har en varhake som holder hanen i halvspenn. På baksiden av varhaken finner man en liten stålpinne som glir mot låsplaten for å stoppe bevegelsen bakover. På senere modeller er denne pinnen flyttet fra baksiden av varhaken til å være festet på låsen. Låsens bakkant har spiss utforming.
M/1825 infanterigevær var utstyrt med døllebajonett.
Basert på brukererfaringer og erfaringer fra produksjonen så en ny modell av Kongsberggeværet dagens lys i 1829.
De aller fleste M/1825 ble konvertert til perkusjon i 1841, og fikk modellbetegnelse M/1825/41. I 1851 ble de beste M/1825/41 våpnene plukket ut og omgjort til tappgeværer. Disse fikk modellbetegnelse M/1825/41/51. De beste av de øvrige våpnene ble kortet ned og gjort om til tappstussere i 1860. Disse fikk modellbetegnelse M/1825/41/60. Noen kilder forkorter denne modellbetegnelsen til M/1825/60.
En original M/1825 som har unnsluppet alle omgjøringene er svært sjelden.
Merkingen kan variere fra våpen til våpen. Låsblikket er normalt merket med kronet K. Noen av delene kan være merket med filermerke. Pipens bakre del ble normalt merket med KVs merke samt kontrolloffiserens merke. Våpen som er bygget om til perkusjon.
Våpen som er bygget om til perkusjon kan ha fått merkinger på låseblikk og pipe bortslipt ifm. omgjøringen. Pipen kan også ha blitt påført nye merker ifm. kontroll etter omgjøringen.