Foto: www.kvf.no - Kongsberg Våpenhistoriske Forening - Sikte for AG3 for utskyting av ENERGA geværgranater.
Norge anskaffet 50 000 stk Energa geværgranater for bruk på Garand SLG i 1956. Dette var en hulladningsgranat som målte 75 mm i diameter og veide 765 gram. Utgangshastigheten var 75 m/s og maksimal rekkkevidde var ca. 550 meter. Praktisk rekkevidde var ikke mer enn 200 m. Granaten ble anskaffet for bruk mot pansrede mål og var produsert av Mecar SA i Belgia.
Forkortelsen ENERGA kommer fra «Anstalt für die ENtvicklung von ERfindungen und Gewerblichen Anvendungen» i Vaduz, Liechtenstein. Granaten er basert på Edgar Brandts design og Charles E. Munroes hulladningsprinsipp.
Granaten ble levert fra fabrikk i et papprør med to stjernebrettede drivpatroner av messing i kaliber .30-06 tapet til halepartiet. Senere laget Bakelittfabrikken tilsvarende drivpatroner i gul plast. Disse ble benyttet både for Garand og Mauser. I en infanteribataljon var hele 117 soldater utstyrt med utskytningsrør for ENERGA.
NATO STANAG 2819 krevde at NATO-automatgeværer skulle kunne skyte ut en geværgranat på inntil 800 gram ned en utgangshastighet på 50 m/s. Geværgranater hadde vært i bruk helt siden første verdenskrig.
På Mauser og Garand kunne man skyte ut flere typer geværgranater fra samme utskytningsrør. Det fantes andre øvings-, spreng og røykgranater enn ENERGA. Vanlige håndgranater kunne skytes ut med et eget adapter. Ved innføring av AG3 var det kun ENERGA granater som skulle kunne brukes. Flammedemperen på pipen fikk derfor en dimensjon på 22 mm slik at halepartiet på ENERGA granaten passet rett på denne. En egen fikseringsring ble innført på pipa rett foran forsiktet.
Det ble produsert en egen drivpatron i messing med modellbetegnelse NM52 for bruk i AG3. Patronen ble produsert av Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Patronen hadde stjernebrett med en grønnaktig voks i fronten for å forsegle patronen.
Kalde geværgranater ble anskaffet i flere runder for øving. Granatene skulle plukkes opp igjen og gjenbrukes. De opprinnelige øvingsgranatene hadde en løs ring med tynne metallfinner som fort ble ødelagt. Det ble først kjøpt inn sorte finner i plast for å erstatte disse etter hvert som de ble ødelagt. Senere leverte Bakelittfabrikken røde plastfinner til erstatning for de som ble ødelagt.
Det viste seg fort at rekylen ved bruk av AG3 var veldig kraftig. Våpenet løftet seg voldsomt vertikalt ved avfyring, og det var fare for hodeskader dersom man la kinnet for tett inntil våpenet når man skulle skyte.
Det ble utviklet et eget baksikte i oransje plast som skulle klemmes inn bak på forsiktet. Med dette skulle selve granatkroppen fungere som forsikte. Dette var veldig simpelt og ga dårlig presisjon. Det ble forsøkt med andre siktemidler, inkludert å sette hvite streker på reima for å markere ulike elevasjonsvinkler. Med disse kunne våpenet avfyres med kolben i bakken og fungere som en form for bombekaster. Forsøkene resulterte i at mange av kolbene sprakk, så man gikk for å beholde det oransje plastsiktet.
Etter hvert overtok M72 som panservernvåpen, og NATO kravet om geværgranat forsvant. Bruk av ENERGA granater ble avviklet. Fjær-ringen foran på pipen ble beholdt uendret og fungerte etter hvert bare som grunnlag for å kreve ompuss av våpen da utilgjengelig smuss ble liggende i sporet bak ringen.
Ingen merking.
- AG3 - trofast tjener i Forsvaret gjennom femti år, Askild Antonsen, ISBN 978-82-993143-4-3, side: 122-125
AG3F1
AG3F2
Foto: www.kvf.no - Kongsberg Våpenhistoriske Forening - Sikte for AG3 for utskyting av ENERGA geværgranater.
Foto: www.kvf.no - Kongsberg Våpenhistoriske Forening - ENERGA øvingsgranat (kald).