Luftvernmaskinkanon - L/60 M/37

./guns/kanon/bilder/Kanon-Kongsberg-L60-BVM-1.JPG

Foto: www.kvf.no - R.W. - Luftvernkanon L/60 utstilt ved Norsk Bergverksmuseum i Kongsberg.

Modell og produksjon

Type

Luftvernmaskinkanon

Produsent

Kongsberg Våpenfabrikk

Konstruktør

Bofors

Kunde

Luftvernregimentet

Modell

L/60 M/37

Kaliber

40 mm

Produksjonsperiode

1937-

Tekniske Data

Mekanisme

Vertikal kilemekanisme

Rørlengde

60 cal (Ekskl demper: 2250 mm Inkl demper: 2500 mm)

Antall Rifler

Riflestigning

Progressiv 1/45-1/30

Vekt Rør

103 kg

Mekanismevekt

62 kg

Totallengde

Mod I: 6250 mm, Mod 2: 6500 mm

Min Elevasjon

-5 grader

Max Elevasjon

90 grader

Retning

+/-180 grader

Totalvekt

Mod I: 1980 kg, Mod 2: 2120 kg

Prosjektilvekt

ca 1 kg

850 m/s

Max Rekkevidde

Vertikalt: 8000 m, Horisontalt: 11500 m

Beskrivelse

Høsten 1937 inngikk Forsvarsdepartementet en lisensavtale med Boforsfabrikken i Sverige. Avtalen inkluderte innkjøp av et visst antall 40mm maskinkanoner, samt at Kongsberg Våpenfabrikk fikk rett til å produsere 40 stk 40mm luftvernmaskinkanoner mot en lisensavgift. I tillegg kunne fabrikken produsere ytterligere 40 stk kanoner til halv lisensavgift. Stortingen bevilget 2,4 millioner til produksjon av disse kanonene ved våpenfabrikken. Hver kanon ble da kostnadsberegnet til 60 000,- kr. Kongsberg Våpenfabrikk bygget en ny kanonhall i 1937 og det ble kjøpt inn maskiner til ca 1 million kroner.

Oppsett av produksjonen tok tid (nærmere 2,5 år), og første kanon var klar til for prøveskyting 9. april 1940. Før den tid ble det innkjøpt et mindre antall kanoner for et batteri i Nord-Norge. Norsk Hydro hadde kjøpt inn 10 kanoner på fast lavett for forsvar av fabrikkene ved Herøya (4 kanoner) og Rjukan (6 kanoner).

40mm luftvernmaskinkanon (lvmk) L/60 er et helautomatisk rekyldrevet våpen. Det forekom i Norge både med fast lavett og i mobil utgave. Kanonen er konstruert for luftmål, men er også godt egnet for bakke- og sjømål. Den ble gjort mobil med å montere den på en toakslet, 4-hjulet tilhengerlavett. En vognstang med prossøye danner forbindelse til trekkvognen. Lavetten har en langsgående fast og to bevegelige lavettarmer som i skuddstilling danner en stabil korslavett. Hjulene er da løftet fra bakken. Kanonen kan om nødvendig avgi rettet ild i kjørestilling.

Kanonen gis gjennom overlavetten en ubegrenset siderettingsfrihet og et elevasjonsområde fra -5 til 90 grader. Overlavettens og våpenets bevegelser kontrolleres ved hjelp av høyde- og siderettingssveivene. På overlavettens plattform var det på datidens modell tre seter. Det ene var for korrektørinnstilleren og de to andre for hver av retterne.

Våpenet er lagret øverst i rappertvangene og består i hovedtrekk av: vuggen, kanonrøret med frembringerfjær, bakstykket med den vertikale kilemekanisme, autoladeren og rekylbremsen. To balansefjærer, som var festet under våpenet, sørger for å holde de eleverbare deler i likevekt under elevering og plongering av kanonen.

Kanonrøret, som er umantlet, er tilvirket av smidd, oljeherdet kromnikkelstål og har 16 høyredrevne rifler med progressiv riflestigning. Rørets bakre ende er forsynt med låseribber (bajonettlås) for rask kobling fra bakstykket og utskiftning. Røret har en lengde på 60 kalibre (L/60). Datidens ammunisjon ga en utgangshastighet på 850 m/s og en rett kulebane ut til 3000m. For kanoner med ringsikter regnet man med en maksimum effektiv skuddvidde på 1500 m.

Kilemekanismen er lagret vertikalt i bakstykket. Den ble åpens og lukkes automatisk under skuddløsningen og gir sammen med autoladeren kanonen en skuddtakt på 120 skudd pr min. En omstiller gjør det mulig å skyte enkeltskudd. Autoladeren mates med ammunisjon ved at laderen tilfører autoladeren klips med fire skudd ovenfra. Avtrekk med avfyring av kanonen kunne foretas av korrektørinnstilleren eller av høyderetteren. Begge hadde en avtrekkerpedal ved det høyre fotstø.

Ammunisjonen besto av patroner med sprenggranater. Den var utstyrt med et enkelt anslagsbrannrør. Sporlyssatsen opptok en relativt stor plass i granaten. Det var ikke sikrings- og selvødeleggelsesmekanismer som man kjenner fra nyere ammunisjon.

De 40mm maskinkanonene som ble anskaffet før krigen var ikke utstyrt med ringsikter for individuell gruppering. De var utstyrt med siktemidler som baserte seg på målets kurs, fart og avstand som inngangsverdier. De samvirket derfor med en kurs- og fartsmåler og en optisk avstandsmåler som var plassert bort fra kanonen. Ved bruk av disse hjelpeinstrumentene kunne man pr telefon gi informasjon til flere kanoner. Kanonene ble derfor grupper to eller flere sammen avhengig av hvor mange kurs-, farts- og avstandsmålere man hadde tilgjengelig.

Siktemidlene på kanonen besto av korrektøren, overføringsanordningen til siktene, samt to parallellkoblede reflekssikter for side og høyde.

Korrektøren var et regneapparat som regnet ut forspranget for side og høye. Inngangsverdier var målets kurs og fart samt avstanden til målet. Den var utstyrt med ratt og skalaer for innlegging av korreksjoner for side og høyde.

Overføringsanordningen formidlet mekanisk ved hjelp av stenger, armer og koniske tannhjul, de utregnede verdiene for side- og høydeforsprang til reflekssiktene. Den var også utstyrt med knapper for innlegging av korreksjoner for side og høyde.

Reflekssiktene beveget seg parallelt påvirket av overføringsanordningen. De hadde en elektrisk lampe hver som belyste et trådkors. Over dette satt en gjennomsiktig glassplate i 45 graders vinkel som reflekterte trådkorset til retterens øye. Utenpå glassplaten satt en hette som beskyttet mot sol og nedbør. Siktene var også utstyrt med blendeglass som kunne kobles inn etter behov.

Materiellet i en 40mm maskinkanonenhet var: to eller flere 40mm kanoner med korrektør og reflekssikter, en kurs og fartsmåler, en avstandsmåler, sporlysammunisjon, samt telefonforbindelser mellom hjelpeinstrumentene og kanonen(e).

Kanonbesetningen bestod av kanonkommandør (KK) og 7 mann: Nr 1 var korrektørinnstiller med telefonforbindelse til kurs- og fartsmåleren og la inn de overførte verdier for kurs og fart og foretok avtrekk. Nr 2 var sideretter som fulgte målet i siktets trådkors. Nr 3 var høyderetter som fulgte målet i siktets trådkors. Nr 4 var avstandsinnstiller med telefonforbindelse til avstandsmåleren og la inn avstanden til målet på korrektøren. Nr 5 var lader som etterfylte magasinet med klips inneholdende 4 patroner. Nr 6 og 7 var ammunisjonshentere som forsynte Nr 5 med ammunisjon.

Merking

Kilder

Det Norske Luftvernartilleriets Historie, 1916-1945, Oberst I Øyvind Asbjørnsen, LVA, side: 50-56
Beskrivelse av 40 mm maskinkanon, L/60, Bofors, Generalinspektøren for Hærens artilleri, S 50

Flere bilder