Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12. - Luftvernkanon L/45 M/16 utstilt ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.Etter hvert som flyene ble mer treffsikre og utgjorde en større trussel, ble det klart at Hæren måtte anskaffe luftvern. Til å begynne med forsøkte man å sette gamle kanoner på nye montasjer slik at man oppnådde høyere elevasjon. Dette ble ikke noe suksess. Det ble forsøkt å kjøpe kanoner fra England og Frankrike, men disse landene trengte kanonene selv.

I et skriv av 17. desember 1915 fra Forsvarsdepartementet til Generalfelttøymesteren ble det bestemt at felt- og festningsartilleriets kanonkonstruktører i fellesskap skulle utarbeide nytt forslag til antiballongskyts. Forslag ble utarbeidet av kaptein J Ravnsborg og kaptein N W Berger. Forslagene ble behandlet i fellesmøte for de to for de to artillerivåpnenes konstruksjonskomisjoner 31. mai 1916. Kanonene skulle forarbeides ved Kongsberg Våpenfabrikk som på dette tidspunkt var i ferd med å etablere en egen kanonavdeling.

21. juli 1916 ble det besluttet å produsere 1 prototype kanon og 20 seriekanoner. Kanonen fikk senere navnet ”7,5 cm luftvernkanon M/16”. Designjobben tok lengre tid enn først antatt, og prototypekanonen ble ikke klar for test før 20. mai 1920. For å kontrollere kulebanen ble to skyteforsøk foretatt. Den ene var en flatbaneskyting ved Møringen Horten i perioden 15-16 juni 1920. Den andre var en høybaneskyting (23-70 grader) ved Finse i perioden 19-26 september 1921. Ved den siste skytingen ble også granater med urverksbrannrør testet. I skriv fra Generalfelttøymesteren 30. november 1923 var arbeidet med prøvekanonen avsluttet, og det ble foreslått å prøve ut kanonen ved avdeling og skyteskole i 1924. Kanonene ble sannsynligvis tatt i operativ bruk i begynnelsen av 30 årene.

7,5 cm luftvernkanon M/16 var en statisk kanon med 360 grader skytesektor. Med denne hadde vårt luftforsvar fått en kanon med større rekkevidde og høydedekning.

Kanonen ble bygget opp på en krinolinelavett eller sokkel som det står i reglementet. Sokkelen hadde en flens med 25 huller for feste til fundament. I sokkelens bunn var et støttelager for pivottappen, og øverst et ringlager for styring og støtte av pivottappen og rapperten. Begge lagre var kulelagre. Rapperten var festet på toppen av pivottappen, og dannet leie for vuggen med kanonløpet, med side to vanger.

Siderettingsmekanismen med ratt, drev og snekke var montert på rappertens venstre side. Mekanismen var i inngrep med snekkekransen på sokkelen. Dette gav en siderettingsfrihet på 360 grader.

Høyderettingsmekanismen med ratt, aksler og tanndrev som påvirket en snekkeskrue lagret mitt i rapperten. Snekken gikk i inngrep med en snekkebue festet på undersiden av vuggen. Dette gav en høyderettingsfrihet fra -1 til 75 grader.

Kanonrøret var av oljeherdet kromnikkelstål og besto av kjernerør og en mantel låst fast av en låsering fremme. Røret hadde en lengde på 45 kalibre (L/45) og veide 885 kg. Løpet hadde 28 høyredrevne rifler med en økende riflestigning ut mot munningen. Bakstykket utgjorde bakre del av mantelen og huset lukkemekanismen, en halvautomatisk horisontal kilemekanisme. Denne kunne enten beveges for hånd eller ved hjelp av løpets rekyl og fremløp. Avtrekk ble foretatt med snoravtrekker.

Vuggen var rørformet og dannet leie for løpet. På undersiden hadde den tre ringformede bøyler for feste av bremsesylinderen. Vuggetappene satte et stykke fremme på vuggen slik at det ble balanse mellom fremre og bakre del av kanonen. På undersiden av vuggen satt høyderettingssnekkebuen.

Skuddbremsen var en væskebremse med frembringerfjærer. I bremsesylinderen lå kolben med gjennomstrømningsåpninger for bremsevæsken og kolbestangen som var festet til øyet på undersiden av bakstykket. Med bakre anlegg mot kolben og omsluttede kolbestangen, lå to sett frembringerfjærer, to og to innenfor hverandre. Skuddbremsen reduserte rekylen til en normal lengde på 300mm, maksimalt 490mm.

Kanonen ble utstyrt med sikteapparater for direkte retting, men ble senere utstyrt med overføringsklokker slik at den kunne rettes indirekte fra et sentralsikte.

Overføringen var elektrisk etter følgevisersystemet, men kunne også foregå verbalt, over telefon. Klokkene som hadde vinder på forsiden (mot retterne), var forsynt med lamper som var arrangert i 3 konsentriske sirkler med 10 lamper i hver sirkel. Den ytterste markerte tall fra 1 til 10, neste sirkel markerte 10-erne og den indre 100-siffrene. 3 visere kunne beveges mekanisk ved å dreie på retterattene. Ved å legge viserne over lampene etter hvert som de lyste opp, rettet man kanonen i overensstemmelse med de informasjoner som kom fra sentralsiktet.

Kanonen ble også utstyrt med et temperingsapparat festet til venstre rappertvange. På temperingsapparatet var det også en overføringsklokke med følgevisere. Ved å dreie på et ratt slik at viserne korresponderte med de lysende lampene, ble apparatet innstilt på den sentralt utregnede tempering. Ved å sette patronen med brannrøret ned i apparatet og dreie en sveiv 360 grader fikk man innstilt temperingen på brannrøret.

Patronene var ustyrt med sprenggranater. Drivladningen av ballistitt veide 1,62 kg og gav en utgangshastighet på 750 m/s. Dette gav en rekkevidde mot luftmål på 8000 m. Granaten var fylt med trinol og veide 6,5 kg.

For øvelsesbruk ble det brukt ammunisjon med redusert drivladning som ga utgangshastighet på 500 m/s. Øvelsesgranatene var fylt med svartkrutt istedenfor trinol.

M/16 kanonen ble satt opp med et mannskap på 9 som bestod avkanonkommandør (KK) og 8 artillerister. Nr 1 var høyderetter, nr 2 var sideretter, nr 3 var mekanismeskjøtter og tok avtrekk, nr 4 var lader, nr 5 var temperingsinnstiller, nr 6 var temperer som dreide apparatets sveiv, nr 7 og nr 8 var ammunisjonshentere.

Kanonene ble flyttet rundt etter behov mellom forskjellige steder i Norge. Ved angrepet på Norge i 1940 var 6 montert i nærheten av Bergen, 4 var montert ved Sjøforsvarets base i Horten, og de to siste var montert i nærheten av Oslo.

Mekanismens topp er merket med Nr XX 7,5 C/M Lv K/45 M/16 RØR MED MEK VEKT 940 KG.

• Det Norske Luftvernartilleriets Historie, 1916-1945, Oberst I Øyvind Asbjørnsen, LVA, side: 38-41
• Klart til strid: Kystartilleriet gjennom århundrene, Odd T. Fjeld, ISBN 8299520800, side: 120
• Kongsberg Vaabenfabrik - Kanonavdelingen 1917-1932, Fotoalbum til Major Schjold

Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.


Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.


Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12. - Mekanismens topp er merket med Nr X 7,5 C/M Lv K/45 M/16 RØR MED MEK VEKT 940 KG.


Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.


Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.


Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12. - Innstilling av elevasjon og retning skjedde ved hjelp av ratt på høyre side av kanonen.


Foto: Kongsberg Våpenfabrikk - Ronny Øvland - Prototypen eller av de første M/16 kanonene produsert ved Kongsberg Våpenfabrikk. Kanonen har enda ikke fått hverken merking eller overflatebehandling.


Foto: Kongsberg Våpenfabrikk - Ronny Øvland


Foto: Kongsberg Våpenfabrikk - Ronny Øvland - Bilde fra kanonhallen ved Kongsberg Våpenfabrikk i 1932. En M/16 kanon i forgrunnen.


Foto: - - - - Tegning av 7,5 cm Luftvernkanon L/45 M/16.


Foto: - - - - Tegning av termperingsapparat for 7,5 cm Luftvernkanon L/45 M/16