Luftvernkanon - L/45 M/16

./guns/kanon/bilder/Kanon-Kongsberg-M16-L45-12-1.JPG
Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12. - Luftvernkanon L/45 M/16 utstilt ved Norsk Luftfartsmuseum i BodĂž.



Modell og produksjon

Type................................ Luftvernkanon
Produsent........................ Kongsberg VĂ„penfabrikk
KonstruktĂžr..................... Kaptein J Ravnsborg og Kaptein N W Berger
Kunde.............................. Artilleriet
Modell.............................. L/45 M/16
Kaliber............................. 75 mm
Produksjonsperiode.......... 1920-192x
Antall produsert................ 12 + 1 prototype


Tekniske Data

Mekanisme....................... Halvautomatisk Kilemekanisme
LĂžpslengde....................... 45 cal (3375 mm)
Antall Rifler....................... 28
Vekt LĂžp........................... 885 kg
Maks Rekyllengde.............. 490 mm
Min Elevasjon.................... -1 grader
Max Elevasjon................... 75 grader
Retning............................. +/-180 grader
Prosjektilvekt.................... 6,5 kg
Vo.................................... 750 m/s
Max Rekkevidde................. 8000 m


Beskrivelse

Etter hvert som flyene ble mer treffsikre og utgjorde en stÞrre trussel, ble det klart at HÊren mÄtte anskaffe luftvern. Til Ä begynne med forsÞkte man Ä sette gamle kanoner pÄ nye montasjer slik at man oppnÄdde hÞyere elevasjon. Dette ble ikke noe suksess. Det ble forsÞkt Ä kjÞpe kanoner fra England og Frankrike, men disse landene trengte kanonene selv.

I et skriv av 17. desember 1915 fra Forsvarsdepartementet til GeneralfelttÞymesteren ble det bestemt at felt- og festningsartilleriets kanonkonstruktÞrer i fellesskap skulle utarbeide nytt forslag til antiballongskyts. Forslag ble utarbeidet av kaptein J Ravnsborg og kaptein N W Berger. Forslagene ble behandlet i fellesmÞte for de to for de to artillerivÄpnenes konstruksjonskomisjoner 31. mai 1916. Kanonene skulle forarbeides ved Kongsberg VÄpenfabrikk som pÄ dette tidspunkt var i ferd med Ä etablere en egen kanonavdeling.

21. juli 1916 ble det besluttet Ă„ produsere 1 prototype kanon og 20 seriekanoner. Kanonen fikk senere navnet ”7,5 cm luftvernkanon M/16”. Designjobben tok lengre tid enn fĂžrst antatt, og prototypekanonen ble ikke klar for test fĂžr 20. mai 1920. For Ă„ kontrollere kulebanen ble to skyteforsĂžk foretatt. Den ene var en flatbaneskyting ved MĂžringen Horten i perioden 15-16 juni 1920. Den andre var en hĂžybaneskyting (23-70 grader) ved Finse i perioden 19-26 september 1921. Ved den siste skytingen ble ogsĂ„ granater med urverksbrannrĂžr testet. I skriv fra GeneralfelttĂžymesteren 30. november 1923 var arbeidet med prĂžvekanonen avsluttet, og det ble foreslĂ„tt Ă„ prĂžve ut kanonen ved avdeling og skyteskole i 1924. Kanonene ble sannsynligvis tatt i operativ bruk i begynnelsen av 30 Ă„rene.

7,5 cm luftvernkanon M/16 var en statisk kanon med 360 grader skytesektor. Med denne hadde vÄrt luftforsvar fÄtt en kanon med stÞrre rekkevidde og hÞydedekning.

Kanonen ble bygget opp pÄ en krinolinelavett eller sokkel som det stÄr i reglementet. Sokkelen hadde en flens med 25 huller for feste til fundament. I sokkelens bunn var et stÞttelager for pivottappen, og Þverst et ringlager for styring og stÞtte av pivottappen og rapperten. Begge lagre var kulelagre. Rapperten var festet pÄ toppen av pivottappen, og dannet leie for vuggen med kanonlÞpet, med side to vanger.

Siderettingsmekanismen med ratt, drev og snekke var montert pÄ rappertens venstre side. Mekanismen var i inngrep med snekkekransen pÄ sokkelen. Dette gav en siderettingsfrihet pÄ 360 grader.

HÞyderettingsmekanismen med ratt, aksler og tanndrev som pÄvirket en snekkeskrue lagret mitt i rapperten. Snekken gikk i inngrep med en snekkebue festet pÄ undersiden av vuggen. Dette gav en hÞyderettingsfrihet fra -1 til 75 grader.

KanonrÞret var av oljeherdet kromnikkelstÄl og besto av kjernerÞr og en mantel lÄst fast av en lÄsering fremme. RÞret hadde en lengde pÄ 45 kalibre (L/45) og veide 885 kg. LÞpet hadde 28 hÞyredrevne rifler med en Þkende riflestigning ut mot munningen. Bakstykket utgjorde bakre del av mantelen og huset lukkemekanismen, en halvautomatisk horisontal kilemekanisme. Denne kunne enten beveges for hÄnd eller ved hjelp av lÞpets rekyl og fremlÞp. Avtrekk ble foretatt med snoravtrekker.

Vuggen var rÞrformet og dannet leie for lÞpet. PÄ undersiden hadde den tre ringformede bÞyler for feste av bremsesylinderen. Vuggetappene satte et stykke fremme pÄ vuggen slik at det ble balanse mellom fremre og bakre del av kanonen. PÄ undersiden av vuggen satt hÞyderettingssnekkebuen.

Skuddbremsen var en vÊskebremse med frembringerfjÊrer. I bremsesylinderen lÄ kolben med gjennomstrÞmningsÄpninger for bremsevÊsken og kolbestangen som var festet til Þyet pÄ undersiden av bakstykket. Med bakre anlegg mot kolben og omsluttede kolbestangen, lÄ to sett frembringerfjÊrer, to og to innenfor hverandre. Skuddbremsen reduserte rekylen til en normal lengde pÄ 300mm, maksimalt 490mm.

Kanonen ble utstyrt med sikteapparater for direkte retting, men ble senere utstyrt med overfĂžringsklokker slik at den kunne rettes indirekte fra et sentralsikte.

OverfÞringen var elektrisk etter fÞlgevisersystemet, men kunne ogsÄ foregÄ verbalt, over telefon. Klokkene som hadde vinder pÄ forsiden (mot retterne), var forsynt med lamper som var arrangert i 3 konsentriske sirkler med 10 lamper i hver sirkel. Den ytterste markerte tall fra 1 til 10, neste sirkel markerte 10-erne og den indre 100-siffrene. 3 visere kunne beveges mekanisk ved Ä dreie pÄ retterattene. Ved Ä legge viserne over lampene etter hvert som de lyste opp, rettet man kanonen i overensstemmelse med de informasjoner som kom fra sentralsiktet.

Kanonen ble ogsÄ utstyrt med et temperingsapparat festet til venstre rappertvange. PÄ temperingsapparatet var det ogsÄ en overfÞringsklokke med fÞlgevisere. Ved Ä dreie pÄ et ratt slik at viserne korresponderte med de lysende lampene, ble apparatet innstilt pÄ den sentralt utregnede tempering. Ved Ä sette patronen med brannrÞret ned i apparatet og dreie en sveiv 360 grader fikk man innstilt temperingen pÄ brannrÞret.

Patronene var ustyrt med sprenggranater. Drivladningen av ballistitt veide 1,62 kg og gav en utgangshastighet pÄ 750 m/s. Dette gav en rekkevidde mot luftmÄl pÄ 8000 m. Granaten var fylt med trinol og veide 6,5 kg.

For Þvelsesbruk ble det brukt ammunisjon med redusert drivladning som ga utgangshastighet pÄ 500 m/s. Øvelsesgranatene var fylt med svartkrutt istedenfor trinol.

M/16 kanonen ble satt opp med et mannskap pÄ 9 som bestod avkanonkommandÞr (KK) og 8 artillerister. Nr 1 var hÞyderetter, nr 2 var sideretter, nr 3 var mekanismeskjÞtter og tok avtrekk, nr 4 var lader, nr 5 var temperingsinnstiller, nr 6 var temperer som dreide apparatets sveiv, nr 7 og nr 8 var ammunisjonshentere.

Kanonene ble flyttet rundt etter behov mellom forskjellige steder i Norge. Ved angrepet pÄ Norge i 1940 var 6 montert i nÊrheten av Bergen, 4 var montert ved SjÞforsvarets base i Horten, og de to siste var montert i nÊrheten av Oslo.


Merking

Mekanismens topp er merket med Nr XX 7,5 C/M Lv K/45 M/16 RØR MED MEK VEKT 940 KG.


Kilder
  • Det Norske Luftvernartilleriets Historie, 1916-1945, Oberst I Øyvind AsbjĂžrnsen, LVA, side: 38-41
  • Klart til strid: Kystartilleriet gjennom Ă„rhundrene, Odd T. Fjeld, ISBN 8299520800, side: 120

Flere bilder

Bilde mangler
Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.

Bilde mangler
Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.

Bilde mangler
Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12. - Mekanismens topp er merket med Nr X 7,5 C/M Lv K/45 M/16 RØR MED MEK VEKT 940 KG.

Bilde mangler
Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.

Bilde mangler
Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12.

Bilde mangler
Foto: www.kvf.no - R.W. - Serienummer: 12. - Innstilling av elevasjon og retning skjedde ved hjelp av ratt pÄ hÞyre side av kanonen.

Bilde mangler
Foto: - - - - Tegning av 7,5 cm Luftvernkanon L/45 M/16.

Bilde mangler
Foto: - - - - Tegning av termperingsapparat for 7,5 cm Luftvernkanon L/45 M/16